[Back]

Krukke-Aljosja

Av Lev Tolstoy, oversatt av Steinar Gil


ALJOSJA var yngste sønn i familien. Han ble kalt "Krukka", fordi han hadde snublet og knust en melkekrukke moren hadde sendt ham med til degnens kone. Moren gav ham juling, og kameratene begynte å kalle ham "Krukka". Siden ble han hetende Krukke-Aljosja.

Aljosja var en tynn gutt med lange ører (ørene hans stakk ut som vinger) og stor nese. "Aljosja har en nese som en hund på haugen," pleide kameratene å erte ham. Det var skole i landsbyen, men lese- og skrivekunsten lå ikke for Aljosja. Dessuten hadde han ikke tid til å gå på skole. Den eldste broren hans bodde hos en kjøpmann i byen, og Aljosja måtte hjelpe sin far fra han var ganske liten. Han var ikke mer enn seks år da han og søsteren passet kyrne og sauene på beitet, og da han ble litt eldre, passet han hestene både dag og natt. Tolv år gammel pløyde han og kjørte hest. Sterk var han ikke, men til gjengjeld hadde han håndlag. Han var bestandig i godt humør. Kameratene lo av ham. Han tidde eller lo med. Hvis faren skjente på ham, tidde han og hørte etter. Så snart det var slutt på skjenningen, smilte han og tok fatt på arbeidet sitt.

Aljosja var nitten år da broren hans ble tatt til soldat. Faren lot Aljosja ta brorens plass som vaktmester hos kjøpmannen. Han hadde brorens gamle støvler, farens lue og en ermeløs frakk på seg da han ble kjørt til byen. Aljosja kunne ikke få gledet seg nok over klærne sine, men kjøpmannen likte ikke utseendet hans. "Jeg trodde du ville gi meg en ny tjener istedenfor Semjon," sa han etter å ha kastet et blikk på Aljosja. "Men hva slags grønnskolling er det du kommer med. Hva kan vel han brukes til?" "Han kan gjøre alt - spenne for og kjøre og er litt av et arbeidsjern. Han ser jo ikke så rar ut, men han er senesterk." "Vel, vi får se." "Og fremfor alt er han underdanig og har en voldsom arbeidsiver." "Hva skal jeg vel gjøre med deg. La ham bli her."

Aljosja flyttet inn hos kjøpmannen, som ikke hadde stor familie. Den bestod av kjøpmannens kone og gamle mor, den eldste sønnen som var gift, hadde en alminnelig utdannelse og drev forretningen sammen med faren, en annen sønn som var boklært, hadde avsluttet gymnaset og studert ved universitetet til han ble utvist og nå bodde hjemme, og endelig en datter som gikk på gymnaset.

I førstningen likte de ikke Aljosja. Han var altfor bondsk og dårlig kledd, manglet dannelse og sa "du" til alle, men de ble snart vant med ham. Han gjorde arbeidet bedre enn broren hadde gjort, og var virkelig underdanig. De satte ham til all slags arbeid, og alt ble utført med fart og iver. Når han var ferdig med ett oppdrag, tok han fatt på et nytt uten opphold. Akkurat som hjemme ble alt arbeidet skjøvet over på Aljosja. Jo mer han gjorde, jo mer arbeid la de på ham. Kjøpmannens kone, kjøpmannens mor, kjøpmannens datter, kjøpmannens sønn, forvalteren og kokkepiken, alle sendte de ham snart hit, snart dit og satte ham til å gjøre snart det ene, snart det andre. Det hørtes nesten ikke annet enn: "Løp, gutt!" eller "Du får ordne dette, Aljosja." - "Men har du glemt å gjøre dette da, Aljosja" - "Glem det nå ikke, Aljosja." Og Aljosja løp, ordnet, så etter, glemte ingenting, fikk tid til alt og smilte bestandig.

Han slet fort ut brorens støvler. Kjøpmannen skjelte ham ut, fordi han gikk med fillete støvler og bare tær, og gav ordre om at det skulle kjøpes nye støvler til ham på torvet. Støvlene var helt nye, og Aljosja var glad for dem, men bena hans var de samme gamle. Om kvelden verket de av all løpingen, og han ble sint på dem. Aljosja var redd for at faren, når han kom for å hente pengene hans, skulle bli forarget over at kjøpmannen gjorde fradrag i lønnen for støvlene.

Om vinteren stod Aljosja opp før det lysnet, hugget ved, feiet gårdsplassen og gav hesten og kua for og drikke. Så fyrte han opp i ovnen, pusset støvlene og børstet klærne til herskapet, satte frem samovaren og vasket den. Deretter hendte det at forvalteren bad ham hente varer, eller at kokkepiken bad ham kna deigen eller vaske grytene. Så ble han sendt ut i byen enten med en skriftlig beskjed, eller for å hente kjøpmannens datter på gymnaset, eller etter treolje til bestemoren. "Hvor blir du av, din slyngel!" sa snart den ene, snart den andre. "Hvorfor skal dere gå selv, Aljosja kan springe. Aljosja! Aljosja!" Og Aljosja sprang.

Han spiste frokost mens han var på farten, og rakk sjelden å spise middag sammen med de andre. Kokkepiken skjente på ham, fordi han ikke spiste med de andre, men syntes allikevel synd på ham og satte til side noe varmt til ham både til middag og aftens. Før og under høytidene var det ekstra mye å gjøre. Aljosja var spesielt glad i høytidene, fordi han pleide å få drikke- penger da, ikke mye riktignok, omtrent 60 kopek til sammen, men det var allikevel hans penger, som han kunne bruke som han selv ville. Sin egen lønn så han jo ikke snurten av. Faren kom, hentet pengene hos kjøpmannen og bebreidet Aljosja at han hadde slitt ut støvlene så fort.

Da han hadde spart opp to rubler av drikkepengene, kjøpte han, etter kokkepikens råd, en rød, strikket jakke. Da han hadde tatt den på, var han så fornøyd at han nesten ikke klarte å lukke igjen munnen.

Aljosja snakket lite, og når han snakket var talen hans kort og usammenhengende. Når noen befalte ham å gjøre noe eller spurte om han kunne gjøre dette eller hint, svarte han bestandig uten å nøle et øyeblikk: "Alt kan gjøres," tok straks fatt på arbeidet og utførte det. Han kunne ingen bønner. Dem moren hadde lært ham, hadde han glemt. Allikevel bad han både morgen og kveld - bad med hendene ved å korse seg. Slik levde Aljosja i halvannet år. Men i siste halvdel av det andre året opplevde han det merkeligste han hittil hadde opplevd i sitt liv. Dette merkelige bestod i at han til sin forbauselse oppdaget at ved siden av de forbindelser mellom mennesker, som har sitt utspring i at de trenger hverandre, finnes det andre, ganske spesielle forbindelser. Disse forbindelsene innebar ikke å måtte pusse støvler, frakte varer eller spenne for hesten, men at et menneske som et annet menneske ikke hadde bruk for, allikevel ville tjene dette andre mennesket og være kjærlig mot det, og at dette andre men- nesket var nettopp han, Aljosja. Han fikk vite dette gjennom kokkepiken, Ustinja. Ustinja var ung og foreldreløs og like ivrig til å arbeide som Aljosja.

Hun begynte å synes synd på ham, og Aljosja følte for første gang at et annet menneske hadde bruk for ham, bruk for ham selv og ikke bare for hans tjenester. Når moren hadde synes synd på ham, hadde han ikke festet seg ved det. Det var liksom som det skulle være og jevngodt med å synes synd på seg selv. Men nå finner han plutselig at Ustinja som er en fullstendig fremmed, synes synd på ham og setter til side grøt med smør i en bolle til ham. Mens han spiser, sitter hun og ser på ham med haken støttet mot den bare armen. Han kikker bort på henne. Hun begynner å le og han begynner også å le. Dette var så nytt og underlig at det skremte Aljosja til å begynne med. Han følte at det hindret ham i å arbeide slik han hadde arbeidet før. Men allikevel ble han glad når han så på buksene som Ustinja hadde stoppet, ristet på hodet og smilte. Ofte under arbeidet eller mens han var på farten, kom han til å tenke på Ustinja og sa: "Ja, du Ustinja!" Ustinja hjalp ham så langt hun kunne, og han hjalp henne. Hun fortalte ham sin livshistorie, hvordan hun ble foreldreløs, hvordan tanten tok henne til seg og sendte henne fra seg til byen, hvordan en kjøpmannssønn forsøkte å overtale henne til å gjøre noe dumt og hvordan hun satte ham på plass. Hun likte å snakke, og Aljosja syntes det var hyggelig å høre på henne. Han fikk vite at det var svært almin- nelig for bønder som tok arbeid i byen å gifte seg med kokkepiker. En gang spurte hun ham om de snart skulle gifte ham bort. Han svarte at det visste han ikke og at han ikke hadde lyst til å ta en kone fra landsbyen. "Men hvem har du sett deg ut?" spurte hun. "Jeg ville ta deg. Vil du gifte deg med meg?" "Nei, du Krukka, du Krukka, du kan få sagt det," sa hun og slo ham over ryggen med håndkleet. "Ja, hvorfor ikke."

Ved fastelavnstider kom Aljosjas far til byen etter pengene. Kjøpmannens kone hadde fått nyss om at Aljosja tenkte på å gifte seg med Ustinja, og mislikte dette. "Hun kommer til å bli gravid, og med en unge er hun ikke til mye nytte." Hun fortalte det til sin mann. Aljosjas far hadde fått pengene av kjøpmannen. "Nå, det går vel bra med gutten?" sa bonden. "Jeg sa jo at han var underdanig." "Jo, underdanig er han nok, men han har funnet på dumheter. Har tenkt å gifte seg med kokkepiken. Og gifte folk vil jeg ikke beholde i tjenesten. Det passer ikke for oss." "For en tosk. Hva slags påfunn er dette," sa faren. "Du behøver ikke tenke mer på det. Jeg skal få ham til å slå det fra seg."

Faren gikk på kjøkkenet og satte seg ved bordet for å vente på sønnen. Aljosja løp ærend og kom andpusten inn. "Jeg trodde du var fornuftig. Men hva er det du har funnet på?" sa faren. "Ingenting." "Hvordan ingenting. Du har lyst til å gifte deg. Jeg skal få deg gift når den tid kommer og skikkelig gift, ikke med en bytøs." Faren sa mye. Aljosja stod og sukket. Da faren var ferdig, smilte Aljosja. "Vel, jeg kan la det være." "Ja, nettopp."

Da faren var gått og han var alene med Ustinja, sa han til henne (hun hadde stått bak døren og lyttet mens far og sønn snakket sammen): "Det ser ikke lyst ut for oss, det blir ikke noe av. Hørte du? Han ble sint og sa nei." Hun begynte å gråte stille i forkleet. Aljosja smelte med tungen. "Jeg kan jo ikke være ulydig. Vi må nok gi det opp."

Om kvelden da kjøpmannens kone kalte på ham for at han skulle lukke igjen vinduslemmene, spurte hun ham: "Na, hørte du på din far, og har du slått fra deg dumhetene dine?" "Ja, visst har jeg det," sa Aljosja, begynte å le og brast så i gråt. Siden snakket ikke Aljosja mer med Ustinja om giftermål og fortsatte å leve som før.

En dag sendte forvalteren ham opp på taket for å måke sne. Han klatret opp, måket all sneen av taket og forsøkte også å få løs sneen som var frosset fast i takrennene. Da gled han og falt ned med spaden. Uheldigvis falt han ikke i sneen, men på den jernbelagte trappen. Ustinja og kjøpmannsdatteren kom løpende bort til ham. "Slo du deg, Aljosja?" "Langt i fra. Det var ingenting." Han ville reise seg, men klarte det ikke og smilte. De bar ham inn på rommet hans. Feltskjæren kom. Han undersøkte ham og spurte hvor det gjorde vondt. "Det er vondt overalt, men det gjør ingenting. Herren blir sint. Far må få beskjed."

Aljosja lå i to døgn. Tredje døgnet sendte de bud etter presten. "Men skal du dø?" spurte Ustinja. "Ja. Hva så? Vi kan jo ikke leve bestandig", sa Aljosja fort, som han pleide. "Takk, Ustusja, for at du syntes synd på meg. Det var nok best at vi ikke fikk lov å gifte oss, for det ville jo ikke ha blitt til noe. Nå er alt bra."

Med presten bad han bare med hendene og hjertet. Og i sitt hjerte tenkte han at akkurat som det er bra her hvis du er lydig og ikke fornærmer noen, sa vil det også bli bra der. Han sa ikke stort, spurte bare om å få drikke og undret seg hele tiden over et eller annet. Han undret seg over et eller annet, strakte seg og døde.


Personalia:
Lev Nikolayevich Tolstoy ble født 9. September, 1828, på familiens lansted sør for Moskva; Yasnaya Polyana. Han var kjent som romanforfatter, en svært innsiktsfull kritiker av moralske- og sosiale-forhold. Han er en av historiens aller største romanforfattere. Død i 1910.

Norsk utgave:
Lev Tolstoy Utvalgte fortellinger, Den norske boklubben, ISBN 82-525-1635-1